Start med berggrunnen
Kystlandskap er stort sett geologi gjort synlig. Hardt berg som granitt og basalt står imot havet og danner nes. Mykere kalkstein, leire og sandstein trekker seg raskere tilbake og gir viker, buer og rasende klipper. Der havet utnytter sprekker og forkastninger, utvides huler til buer, buer faller sammen til stakker, og stakker blir til slutt til stubber som dekkes ved flo. Å kjenne igjen hvilket stadium du ser på, forteller deg hvor aktivt kysten endrer seg, og hvor mye du bør stole på bakken nær kanten.
Klippekyster og havstakker
Sliabh Liag i County Donegal reiser seg omtrent 600 meter over Atlanterhavet, blant de høyeste havklippene i Europa. På Orkney er Old Man of Hoy omtrent 137 meter høy, en sandsteinsstakk som først ble klatret i 1966, og som en dag ventes å falle. På Normandies kyst ved Étretat er kalkstein skåret til buer og en nål, og de tiltrekker store folkemengder om sommeren.
Klipper blir ofte undergravd av bølger og svekket av regn og frost. Gress kan henge ut over tomt luft. Hold deg på etablerte stier, hold minst flere meter fra enhver kant, og vær spesielt forsiktig i vind, som kan komme uforutsigbart i klippetoppene. Steinras er også en reell risiko på strender under klipper.
Tidevannskyster og tidevannsveier
Noen øyer er bare øyer deler av døgnet. Lindisfarne i Northumberland nås via en tidevannsvei som oversvømmes to ganger daglig. Sikre overgangstider publiseres, men kjøretøy settes likevel fast hvert år. Mont-Saint-Michel i Normandie ligger i en bukt med et av Europas største tidevannsutslag, der vannet kommer tilbake raskt over flatene.
Bruk alltid offisielle tidevannstabeller og overgangstider, ikke en telefonapps generelle værvarsel.
Tanger, rygger og tombolo
Der bølger flytter sand langs kysten, bygger de tanger og rygger. En tombolo er en sand- eller grusrygg som forbinder en øy med fastlandet. St Ninian's Isle på Shetland er knyttet til fastlandet av en av de fineste aktive sandtombolene i Storbritannia. Den kan gås under de fleste forhold, men formes av hver vinterstorm. Disse formasjonene er skjøre: sandmarksgress holder dem sammen, så hold deg på stiene over dynene.
Vulkanske strender
Vulkanske kyster er unge og brå. Giant's Causeway i Nord-Irland viser rundt 40 000 sammenlåste basaltsøyler, dannet da lava avkjølte seg. Den ble verdensarvsted i 1986. På Vestmannaøyene i Island la utbruddet på Heimaey i 1973 nytt land til øya. Den nærliggende Surtsey, som steg opp av havet fra 1963, er stengt for alle unntatt forskere, slik at naturlig kolonisering kan studeres.
Svarte sandstrender på vulkanske kyster skråner ofte brått ned i dypt vann, og det gir kraftige bølger og tilbakestrømning som kan felle folk og dra dem ut. Snu aldri ryggen til havet der.
Hornstrandir: en kyst uten veier
I Vestfjordene på Island ligger naturreservatet Hornstrandir uten veier og uten fastboende. Gårdene ble forlatt før midten av 1900-tallet, og området ble naturreservat i 1975. Om sommeren går båter fra Ísafjörður og Bolungarvík og setter fotturister av i bukter, der de senere må hentes etter rutetabellen. Polarrev er fredet her og relativt lite redd for mennesker. Fotturister trenger komplett campingutstyr, navigasjonsferdigheter og nødproviant: her finnes ingen butikk, og mobildekningen er begrenset.
Kystørkener og tåke
Namibias Skeleton Coast viser at dramatisk ikke alltid betyr grønt. Den kalde Benguela-strømmen gir tett tåke over en ørkenkyst strødd med skipsvrak, og Cape Cross er hjem for en stor koloni med sørafrikansk pelssel. Tilgangen til deler av kysten reguleres med tillatelse, og avstandene mellom drivstoffstopp er lange.